Historisk tilbakeblikk med hovedvekt på min musikalske
smak og utvikling som musiker (mislykket), og hvordan
jeg isteden ble inspirert til å bli gitarmaker.

Tilbakeblikk
På stranda anno 1972 Jeg gjentar: hvis du ikke orker mimring, bla tilbake til hovedsida! (Likevel har jeg, som en service nettopp til deg,
laget en Innholdsfortegnelse:)

60-åra | 1968 | Trondheim | John Fahey | Reisen til Amerika Tilbake | Forbedringer | Veien til suksess | Hemmeligheten røpes

60-åra
Som de fleste? gitarmakere begynte jeg å spille gitar i ensomhet på gutterommet - en Levin - velvilligst utlånt av naboen, med strengene høyt over gripebrettet. I musikkleksikonet sto "Alle fugler" i C-dur - vanskelige grep, men jeg lærte dem først, og spiller fremdeles helst i C, F og G. Fingrene ble såre, og jeg skjønte snart at det gikk an å senke stolen, det var min første befatning med yrket.


Vi skriver 1964, Beatles og Stones var på høyden. I vennekretsen min var det et band med det fantasifulle navnet: "The Black Stones". De spilte "The last time" om og om igjen i ei hytte i nærheten av huset vårt. I håp om å få innpass der, investerte jeg i en Kent-gitar av lyseblå plastikk til 700 kr, en formue dengang! Men plass i bandet ble det ikke, og noe dreis på el-gitaren fikk jeg heller ikke. Tilbake til gutterommet, etterhvert slo visebølgen over landet, fingerspill var tingen! Jeg investerte igjen, i en Radionette multicorder, en kjekk liten båndopptaker med bare én synlig spole. Hvis du spilte inn begge spora der og spilte av på en annen båndopptaker, kom lyden fra det ene sporet ut baklengs!
(Innhold)

1968
I Norge inntraff 1968 sånn rundt 1972, da bildet ovenfor er tatt. Legg merke til fingerplektrene, og de praktiske kloggene, som prinsippfast ble båret overalt. Alle gikk ikke i fotformsko! Gitaren hadde jeg bytta til meg mot en vakt på telegrafen i Arendal. Blant budene var det mange som hadde ambisjoner på gitar mellom telegrammene. Strengeforbruket var enormt. Når det var telegram, lurte teknikeren på naborommet seg inn med avbiteren!

Tidsriktig nok ble gitaren først malt oransje, så svart, for endelig å bli ombygd til dobro mot slutten av 70-åra, da jeg var med i Trondheimsgruppa "Inant og innful", som var ganske populære ei stund. Den mest minneverdige opptredenen var vel da vi, som var et bluegrass-band, skulle underholde en kinesisk delegasjon med "norsk" folkemusikk. De fattet sikkert ikke mistanke, og de lokale ml-erne visste å holde maska!
(Innhold)

Trondheim
Etter miltæret flytta jeg til Trondheim for å gå på teknisk høyskole. I Samfundet var det ofte jazz, utøvd av seriøse mennesker nordfra. (Andre kunne være mere løsslupne). Jeg prøvde iherdig å telle takter for å legge inn klapping på de riktige stedene, og å etterape de spesielle, fuglelignende hodebevegelsene til resten av publikumet, men uten større hell. Derimot oppdaga jeg country-bluesen via ei plate av Stefan Grossman , "How to Play Blues Guitar". Den hadde eget hefte med tabulatur. Etterhvert ble jeg ganske god på dette, og mer og mer fanatisk. Folk som hadde med seg Pink Floyd-plater på fest, ble bryskt avvist, og terrorisert med musikk fra et lite, fuktig område i det sørlige USA, Mississippi-deltaet.
(Innhold)

John Fahey
I Trondheim var det en arkitektstudent som hadde vært i USA, og hadde med seg hjem plater av en sær og myteomspunnet amerikansk gitarist, John Fahey. Musikken hans gikk rett til hjertet på meg. Slide-gitaren, de åpne stemmingene, fingerspillet, og han plaget oss ikke med å synge heller! På platemerket til Fahey, Takoma Records, var det også musikk av den etterhvert mer kjente Leo Kottke og den særeste av dem alle, nå avdøde Robbie Basho! Hvis ikke det var Sandy Bull da, men han var på Vanguard. Stort, og etterhvert ble det klart for meg at det var på sin plass med en pilgrimsreise!

Men det var ikke bare bare å reise til USA i den tida, det skulle søkes om visum, og det var ikke så sjølsagt at alle fikk. Man visste aldri: Jeg hadde jo gått i demonstrasjonstog 1. mai under den optimistiske parolen: "Gratis kollektivtransport til alle" Ettersom vi bare var to mennesker bak denne parolen, var det vanskelig å stikke seg bort i mengden, og de var jo der og filmet!
(Innhold)


Reisen til Amerika
Fra brosjyren om Fahey-konserten Mot alle odds slapp jeg likevel greit gjennom nåløyet, så etter en kald vinter som sjauer på et lite skipsverft, bar det avgårde til New York i mars 1973. I USA var det også kaldt, det kom som et lite sjokk på meg som skulle haike og ligge i telt i en ganske tynn sovepose. N.Y. var ikke noe blivende sted, og etter et par dager i New York bar det raskeste veien til L.A.!

Halvparten av veien inneklemt i ei folkevogn med et flyttelass og ei dame som nettopp hadde slått opp med en gitarist og var nokså desillusjonert. Ihvertfall falt i løpet av turen disse ordene: "There is no place for a chick between a guy and his guitar". Igjen fikk jeg et lite sjokk. Jeg var tross alt bare en uerfaren fyr på 23! Jeg hadde alltid trodd at slike ting kunne la seg kombinere, og har hele tiden etterpå kontinuerlig strevd for å motbevise dette utsagnet.

Vel framme i Los Angeles oppsøkte jeg Takoma Records, som holdt til like ved McCabe's Guitar Shop. Folka på Takoma var riktig greie, (det norske flagget er jo en døråpner overalt) og jeg fikk til og med gløtte inn i et skap hvor de hadde mange eksemplarer av en Fahey-plate "The sessions" som aldri hadde blitt utgitt.

Fra MCCabes-brosjyrenHerved er mitt bidrag til Fahey-mytologien servert! På bakrommet til McCabe's var det konsertlokale, og der skulle faktisk Fahey spille i slutten av måneden! Bildene her kommer fra brosjyren med konsertprogrammet, og se nå hva de skriver:

Tekst fra McCabe-brosjyren
Nok av dette, jeg dukka da opp på konserten, sammen med en kamerat med hus på lasteplanet. Det var utsolgt, men det gjorde inntrykk at jeg kom helt fra Norge, så vi slapp inn likevel.

Og Fahey levde helt opp til myten: Kom, satte seg ned, spilte 1/2 time, tok et glass vann på styrten, og spilte en halvtime til, bukka og gikk, til kraftig applaus fra det dedikerte publikum! Etterpå fikk jeg, stadig som VIP fra Norge, komme inn i artistens garderobe, dette ble på en måte et antiklimaks; jeg var litt brydd, artisten var også som vi har hørt, heller ordknapp, og det var flere andre folk der, iført orientalske gevanter. De hadde nok noen religiøse greier sammen som de var opptatt av.
(Innhold)


Tilbakereisen
Ved et stort tre i AmerikaMen for meg var dette nok: Det var fullbrakt, jeg kunne reise hjem igjen, men for å bidra ytterligere til mytene: i ei platesjappe på Cannery Row fikk jeg tak i Leo Kottkes første plate "12-String Blues/Live at the Scholar" (Oblivion, 1969) for 1 dollar, utgitt i mindre enn 1.000 eksemplarer! Uheldigvis glemte jeg posen med klenodiet på et lasteplan noen dager seinere.

Resten av turen gikk fint, blant annet skulle jeg frakte ei folkevogn til østkysten mot å betale bensinen (billig), og kjørte nesten to døgn i strekk bare med kaffepauser, og med Roberta Flacks "Killing me Softly" på radioen konstant! Anbefales ikke, men jeg kom jo ganske langt, og jeg har siden øvd inn denne låten, det er et av mine glansnumre! Mange folk jeg møtte på veien hadde advart meg mot å haike i Georgia. Der lå det sheriffer på lur, og hvis de ikke hadde annen kriminalitet og hanskes med, tok de inn haikere og ga dem en gratis hårklipp! Men også her var jeg blant de heldige, og snart var jeg tilbake i gamlelandet.

Jeg hadde kjøpt meg en gammel Martin 1-18 av en pantelåner for $250. Altfor dyrt, sa de hos GTR (nå Gruhn Guitars) i Nashville seinere. Men jeg vet ikke jeg. Fattig som jeg var solgte jeg den seinere for å få råd til en annen Martin, og jeg strevde i flere år før det lyktes meg å få kjøpt den tilbake. Jeg har den fremdeles, mesteparten av tida er den stuet bort. Den ligger der i kassa si, fremdeles foret opp med tidens Nashville-aviser for å tåle transporten bedre. Når jeg er i det nostalgiske hjørnet, hender det jeg henter den fram, tar den ut av kassa (den er fjærlett og ganske så skjør), så spiller jeg litt på den før jeg stuer den bort igjen, som "Tornerose" i eventyret.
(Innhold)


Forbedringer
Etterhvert fikk jeg bedre råd og mange gitarer som jeg prøvde meg på med vekslende hell, skifte gripebrett, skifte lokk, en gang slipte jeg ned en hel gitar og sprøytelakkerte på hybelen, anbefales kun for virkelige entusiaster! Nå er det slik at hvis man skal kjøpe gitardeler og gitarmaterialer, blir det billigere jo mer man kjøper, og ihvertfall hvis man er litt økonomisk, som jeg, oppdager man snart at man sitter der med en haug med materialer. Dette er naturligvis nøye uttenkt av de som handler med slike ting, snart har de deg på kroken! Løpet er lagt, det føles dumt å kvitte seg med lageret, som uansett ingen vil kjøpe annet enn til spottpris, (dessuten har man jo investert i masse verktøy) og plutselig er den første sjølbygde gitaren der!
(Innhold)

Veien til suksess ligger åpen!
Mens man bygger den har man gjort såpass mange tabber at man straks går løs på en til, gjør litt færre (og noen nye) tabber. Snille venner og slektninger forbarmer seg over disse gitarene. Etter ca. 10 gitarer er tabbekvoten (og vennene) sånn omtrent oppbrukt, man er noenlunde fornøyd med sitt produkt, og kan begynne å skue utover! Min første gitar så dagens lys i 1981, det er en "Irving Sloane-dreadnaught" (Sloane døde i 1998, han skrev noen av de første bøkene om gitarlaging, og var ellers en ekte tusenkunstner). Denne gitaren sjekka jeg opp sist sommer, den har hengt på en vegg på en gård i Trøndelag, og har tålt tidens tann ganske bra, hvilket jeg tar som et tegn på at Irving Sloane (og jeg) bygger solid nok.
(Innhold)

Hemmeligheten røpes
Siden har det blitt ca 100 instrumenter fra min hånd, og metervis med bøker om emnet, men hva som var hemmeligheten bak en eventuell suksess som gitarmaker, fikk jeg ikke greie på før jeg leste Robert Benedettos bok "Making an Arch-top Guitar". Og jeg røper den her for alle interesserte: Han står opp klokka 5, tar en kopp kaffe, går så ned i verkstedet og jobber et par timer. Så går han opp igjen, spiser frokost (da har kona, som tar seg av markedsføringen, også stått opp). Så går han ned for å jobbe mere og slutter antakelig ikke av før langt på kveld. Et voila! Arbeid, arbeid og atter arbeid altså, og kanskje 10% talent. Merk dere det alle dere som har kjempa dere gjennom dette og som nå tenker på å lage seg en gitar!
(Innhold)


GITARMAKER Audun Hofseth
Fjellveien 27, 4838 Arendal
Tel. 90 84 23 37
E-post: [email protected]

Copyright Audun Hofseth, 1999 - www.hofseth.biz