60-åra | 1968 | Trondheim | John Fahey | Reisen til Amerika Tilbake | Forbedringer | Veien til suksess | Hemmeligheten røpes

60-åra
Som de fleste? gitarmakere begynte jeg å spille gitar i ensomhet på gutterommet - en Levin - velvilligst utlånt av naboen, med strengene høyt over gripebrettet. I musikkleksikonet sto "Alle fugler" i C-dur - vanskelige grep, men jeg lærte dem først, og spiller fremdeles helst i C, F og G. Fingrene ble såre, og jeg skjønte snart at det gikk an å senke stolen, det var min første befatning med yrket.

Vi skriver 1964, Beatles og Stones var på høyden. I vennekretsen min var det et band med det fantasifulle navnet: "The Black Stones". De spilte "The last time" om og om igjen i ei hytte i nærheten av huset vårt. I håp om å få innpass der, investerte jeg i en Kent-gitar av lyseblå plastikk til 700 kr, en formue dengang! Men plass i bandet ble det ikke, og noe dreis på el-gitaren fikk jeg heller ikke. Tilbake til gutterommet, etterhvert slo visebølgen over landet, fingerspill var tingen! Jeg investerte igjen, i en Radionette multicorder, en kjekk liten båndopptaker med bare én synlig spole. Hvis du spilte inn begge spora der og spilte av på en annen båndopptaker, kom lyden fra det ene sporet ut baklengs!
(Innhold)

1968
I Norge inntraff 1968 sånn rundt 1972, da bildet ovenfor er tatt. Legg merke til fingerplektrene, og de praktiske kloggene, som prinsippfast ble båret overalt. Alle gikk ikke i fotformsko! Gitaren hadde jeg bytta til meg mot en vakt på telegrafen i Arendal. Blant budene var det mange som hadde ambisjoner på gitar mellom telegrammene. Strengeforbruket var enormt. Når det var telegram, lurte teknikeren på naborommet seg inn med avbiteren!

Tidsriktig nok ble gitaren først malt oransje, så svart, for endelig å bli ombygd til dobro mot slutten av 70-åra, da jeg var med i Trondheimsgruppa "Inant og innful", som var ganske populære ei stund. Den mest minneverdige opptredenen var vel da vi, som var et bluegrass-band, skulle underholde en kinesisk delegasjon med "norsk" folkemusikk. De fattet sikkert ikke mistanke, og de lokale ml-erne visste å holde maska!
(Innhold)

Trondheim
Etter miltæret flytta jeg til Trondheim for å gå på teknisk høyskole. I Samfundet var det ofte jazz, utøvd av seriøse mennesker nordfra. (Andre kunne være mere løsslupne). Jeg prøvde iherdig å telle takter for å legge inn klapping på de riktige stedene, og å etterape de spesielle, fuglelignende hodebevegelsene til resten av publikumet, men uten større hell. Derimot oppdaga jeg country-bluesen via ei plate av Stefan Grossman , "How to Play Blues Guitar". Den hadde eget hefte med tabulatur. Etterhvert ble jeg ganske god på dette, og mer og mer fanatisk. Folk som hadde med seg Pink Floyd-plater på fest, ble bryskt avvist, og terrorisert med musikk fra et lite, fuktig område i det sørlige USA, Mississippi-deltaet.
(Innhold)

John Fahey
I Trondheim var det en arkitektstudent som hadde vært i USA, og hadde med seg hjem plater av en sær og myteomspunnet amerikansk gitarist, John Fahey. Musikken hans gikk rett til hjertet på meg. Slide-gitaren, de åpne stemmingene, fingerspillet, og han plaget oss ikke med å synge heller! På platemerket til Fahey, Takoma Records, var det også musikk av den etterhvert mer kjente Leo Kottke og den særeste av dem alle, nå avdøde Robbie Basho! Hvis ikke det var Sandy Bull da, men han var på Vanguard. Stort, og etterhvert ble det klart for meg at det var på sin plass med en pilgrimsreise!

Men det var ikke bare bare å reise til USA i den tida, det skulle søkes om visum, og det var ikke så sjølsagt at alle fikk. Man visste aldri: Jeg hadde jo gått i demonstrasjonstog 1. mai under den optimistiske parolen: "Gratis kollektivtransport til alle" Ettersom vi bare var to mennesker bak denne parolen, var det vanskelig å stikke seg bort i mengden, og de var jo der og filmet!
(Innhold)

Reisen til Amerika
Mot alle odds slapp jeg likevel greit gjennom nåløyet, så etter en kald vinter som sjauer på et lite skipsverft, bar det avgårde til New York i mars 1973. I USA var det også kaldt, det kom som et lite sjokk på meg som skulle haike og ligge i telt i en ganske tynn sovepose. N.Y. var ikke noe blivende sted, og etter et par dager i New York bar det raskeste veien til L.A.!

Halvparten av veien inneklemt i ei folkevogn med et flyttelass og ei dame som nettopp hadde slått opp med en gitarist og var nokså desillusjonert. Ihvertfall falt i løpet av turen disse ordene: "There is no place for a chick between a guy and his guitar". Igjen fikk jeg et lite sjokk. Jeg var tross alt bare en uerfaren fyr på 23! Jeg hadde alltid trodd at slike ting kunne la seg kombinere, og har hele tiden etterpå kontinuerlig strevd for å motbevise dette utsagnet.

Vel framme i Los Angeles oppsøkte jeg Takoma Records, som holdt til like ved McCabe's Guitar Shop. Folka på Takoma var riktig greie, (det norske flagget er jo en døråpner overalt) og jeg fikk til og med gløtte inn i et skap hvor de hadde mange eksemplarer av en Fahey-plate "The sessions" som aldri hadde blitt utgitt.

Herved er mitt bidrag til Fahey-mytologien servert! På bakrommet til McCabe's var det konsertlokale, og der skulle faktisk Fahey spille i slutten av måneden! Bildene her kommer fra brosjyren med konsertprogrammet, og se nå hva de skriver: